Moralsk kasuistikk i politiarbeid

Politiarbeid styres av lover og regler, prosedyrer og i noen grad «tiltakskort» for enkelte situasjoner. Likevel befinner politibetjenter seg relativt ofte i situasjoner som er moralsk sett krevende og der veiledningen er sparsommelig. Norsk politi har nokså vid adgang til å utøve skjønn, og det eksisterer et uttalt ønske om å styrke den moralske refleksjonen og beredskapen systematisk. I denne artikkelen undersøkes styrker og svakheter ved å benytte kasuistisk metode for å håndtere moralske konflikter i politipraksis, basert på sentrale bidrag fra forskningslitteraturen omkring dette temaet. I beskrivelsen av kasuistisk metodikk beskrives den praktiske og teoretiske kompetansen som kreves for bruken og dannelsen av såkalte paradigmer. Selv om dannelsen av paradigmer i noen grad kan sies å begrense betjentenes rom for skjønnsutøvelse, konkluderer artikkelen med at dette oppveies ved at metoden gir en høyere grad av profesjonalitet, forutsigbarhet og yrkesetisk kompetanse i politietaten. Selve det kasuistiske arbeidet bidrar dessuten til å gi tjenestepersonene et bredere syn på moralsk krevende situasjoner.