Enkelt og greit?

I denne rapporten sees det nærmere på hvordan undervisningskompetanse (pedagogisk kompetanse/utdanningsfaglig kompetanse) forstås, vurderes og verdsettes i forbindelse med tilsetting i førsteamanuensis- og professorstillinger ved UiT for perioden høst 2016 til vår 2018. Dette gjøres med utgangspunkt i to tilfeldig utvalgte fakultet, her benevnt som fakultet A og fakultet B. Erfaringene fra UiTs fakultet er sammenlignet med tilsvarende erfaringer fra NTNU. Hovedkonklusjonen er at vurderingen av søkernes undervisningskompetanse følger i tradisjonelle spor og at det på dette feltet synes å ha skjedd få endringer de siste 20 årene. Vurderingene fremstår mer som korte omtaler enn reelle og begrunnede vurderinger og de vies liten plass. De sakkyndige fokuserer så å si utelukkende på omfanget av søkernes undervisning og veiledning. Også søkerne legger hovedvekten på dette.    Søkernes undervisningskompetanse tillegges liten vekt ved rangering og endelig tilsetting. Den marginale betydningen er i overenstemmelse med UiTs vage formulering om at det «skal tas hensyn til pedagogiske kvalifikasjoner» (sidestilt med mange andre ikke-vitenskapelige kvalifikasjoner). Derimot er det stor avstand mellom Kunnskapsdepartementets og universitetsledelsens ambisjoner om satsing på undervisning og det som fremkommer gjennom tilsettingsprosessen. Erfaringene ved UiT er sammenlignet med tilsvarende erfaringer fra to fakultet (fakultet C og fakultet D) ved NTNU. Dette universitetet fremstår i sine dokumenter som noe tydeligere enn UiT når det gjelder rutiner og prosesser for vurdering av undervisningskompetansen. I motsetning til UiT har NTNU et mer bevisst forhold til hva som skal vurderes ved prøveforelesninger og intervju enn UiT. Avslutningsvis lanseres en del forslag til hvordan vurdering av undervisningskompetanse, i lys av den nye reviderte forskriften om krav og prosedyrer for ansettelse og opprykk i vitenskapelige stillinger, kan og bør forbedres.