En hjelpende livmor?

Surrogati har vært gjenstand for mye debatt i Norge det siste tiåret; en debatt som blant annet har handlet om lovligheten og etikken i nordmenns reising ut av Norge for å få kvinner i andre land til å føde et barn for dem, ofte i bytte med penger. De siste par årene, i forbindelse med den pågående revideringen av Bioteknologiloven, har diskusjonen i økende grad handlet om hvorvidt surrogati burde være lovlig i Norge eller ei, nå helst uten penger involvert. Posisjonene i den norske offentlighet har etterhvert utkrystallisert seg som for eller imot (kommersiell eller altruistisk) surrogati, i Norge eller i andre land. I denne kommentarartikkelen hevder jeg til gjengjeld at ja eller nei til surrogati ikke er (det presserende) spørsmålet. I stedet argumenterer jeg for å se surrogati som en anledning til å tenke grundigere over hva reproduktiv assistanse er og kan være, og hvilke relasjonelle forpliktelser og nye politikker det kaller på. 40 år etter fødselen til verdens første prøverørsbarn i England, muliggjort av at reproduksjonsteknologien «ga naturen en hjelpende hånd» (jf. Strathern, 2002), så har vi fortsatt lite (be)grep om hvordan vi skal forholde oss til den reproduktive assistansen og de menneskene som yter den. Dette ses i den norske barneloven, hvor kun to personer kan defineres som et barns foreldre, til tross for at barn rutinemessig unnfanges takket være flere menneskers innsats. Det jeg gjør i artikkelen er å ta utgangspunkt i det analytiske arbeidet surrogati som fenomen gjør knyttet til reproduktiv assistanse: der den gravide magen og fødselen opp gjennom historien har vært tenkt som synlige bevis på moderskap, så er disse i dag, i kontekst av surrogati, synlige bevis på at det foregår en reproduktiv assistanse. Med inspirasjon i tidligere teoretiseringer av surrogati, utforsker jeg de mulige betydningene av reproduktiv assistanse og hvilket potensial som ligger i å tenke denne assistansen på måter som overskrider to-foreldrenormen og den avgrensede kjernefamilien.