Knut Hamsuns <i>Sult</i> på scenen

Artikkelen tar for seg fire sceniske adaptasjoner av Knut Hamsuns Sult. Den teoretiske diskusjonen reflekterer over dramatiseringens vansker og den innfløkte fortellerteknikken i Hamsuns jeg-roman. Med utgangspunkt i moderne adaptasjonsteori som ikke lenger insisterer på foreleggets primat, blir fire ulike sceniske versjoner analysert ut fra hvordan fortellerstemmen, bymiljøet, persongalleriet og kunstnertilværelsen er oversatt fra romanens medium til dramatikk. I artikkelen kommenterer jeg de utvalgte Sult-bearbeidelsene både i sammenligning med det litterære forelegget og på adaptasjonenes egne premisser. Analysen viser at de fleste adaptasjonene har som mål å gestalte Sult-heltens indre monolog på scenen. Skrivesperren og Sult-heltens vandring i storbyen, som er så sentrale motiver i romanen, blir derimot ikke alltid vektlagt. Det overordnede formålet med artikkelen er å høyne den akademiske oppmerksomheten om de tallrike dramatiseringene av Hamsuns romaner.