Praktisk tilnærming i praksis

I Stortingsmelding 30 (2003-2004) understrekes det at opplæringen i det som den gang ble kalt ”2. fremmedspråk”, må gis en ”praktisk tilnærming”(UFD 2003-2004: 47). Dette gjenspeiles også i Kunnskapsløftets Læreplan i fremmedspråk (LK06), uten at det eksplisitt sies hva som ligger i en praktisk tilnærming. Denne artikkelen omhandler primært observasjonsdelen av en caseundersøkelse med fokus på seks fransklæreres forståelse av praktisk tilnærming i fremmedspråksundervisningen. Analysen av observasjonene, sett i sammenheng med intervjuer med de samme lærerne samt utvalgt fremmedspråksdidaktisk teori, viser at de fleste lærerne har et stykke igjen å gå før de har inkludert læreplanens hovedområde ”Språklæring” i den praktiske tilnærmingen, de bruker i ulik grad målspråket fransk i klasserommet og i liten grad autentiske tekster. I stedet fokuserer lærerne mye på vokabularlæring og variasjon av undervisningen, ofte med utgangspunkt i læreboka, mens de viser få eksempler på bruk av digitale verktøy. I tillegg er kulturkompetanse, og særlig franske høflighetsnormer, fremtredende i undervisningen, mens bilingval undervisning og tverrfaglig samarbeid er lite synlig. Artikkelen konkluderer med at det ikke synes å være noe skarpt skille mellom den praktiske tilnærmingen som ligger til grunn for Læreplan i fremmedspråk, LK06, og hvordan man på ungdomstrinnet underviste i tilvalgsspråkene tysk og fransk etter L97. Utfordringen blir å tilrettelegge undervisningen og den praktiske tilnærmingen slik at den i større grad bidrar til at elevene får innsikt i egen språklæring, til økt bruk av digitale verktøy, og til økt bruk av målspråket i klasserommet. Dette bør derfor også være i fokus i grunnutdanning og etter- og videreutdanning for fremmedspråklærere.