Biomarkører i rusmiddelfeltet

Biomarkørene som brukes i rusmiddelfeltet kan deles i tre hovedtyper: . Virkningsmarkører, 2. Inntaksmarkører og 3. Disposisjonsmarkører. Den siste gruppen omtales også som ”trait-markers” og har så langt funnet liten anvendelse i Norge. Virkningsmarkører benyttes så langt for alkohol og uttrykker en biologisk virkning av alkoholkonsumet. De tre viktigste er MCV, GGT og CDT. Ingen av disse er spesifikke for alkoholinntak. MCV er minst sensitiv for alkoholinntak, mens CDT er mest sensistiv, men alle tre markørene fremviser betydelig individuell variasjon mht. respons på konsum. En endret verdi vil vedvare lengst for MCV, kortest for CDT etter totalavhold. Inntaksmarkører utgjøres av påvisningen av et rusmiddel eller dets metabolitter i en biofase, særlig blod, saliva, urin eller hår. Uomdannet alkohol måles lett i de tre første av disse biofasene, med kort tidsvindu etter inntak. Alkoholmetabolitter som acetaldehyd-konjugat, FAEE og etylglucuronid kan måles i flere biofaser, med lengre, til dels betydelig lengre tidsvindu enn alkohol. Målingene er spesifikke, ofte sensitive, men det kvantitative aspekt er lite utredet. Andre rusmidler enn alkohol kan måles særlig i blod og saliva med relativt kort tidsvindu etter inntak. Rusmiddelmetabolitter påvises lettest i urin, men vil også finnes i blod, saliva og hår. Tidsvinduene for påvisning i urin og særlig hår kan ha betydelig lengde. Påvisningen er spesifikk så sant spesifikk analysemetode benyttes, sensitiviteten vil også være metodeavhengig. Resultatene av samtlige biomarkøranalyser krever høy faglig kompetanse for korrekt tolkning