Problembarn – eller etnosentrisk sakkyndighet?

Integrasjon og inkludering av språklige og etniske minoriteter i skole og samfunn er overordnede målsettinger for norsk  utdanningspolitikk. Individuelt tilpasset undervisning og særskilt tilrettelagt opplæring for elever med spesielle behov skal bidra til å realisere målsettingene. Forskning har imidlertid vist at minoritetselever er overrepresentert innenfor segregert spesialundervisning i Oslo (Nordahl & Overland 1998). Vi står med dette overfor et paradoks. Det forekommer et sammenfall av pedagogisk og etnisk segregering i skolen som er i skarp motsetning til utdanningspolitiske og pedagogiske målsettinger. Overrepresentasjon av  minoritetselever i spesialundervisning, spesialklasser og spesialskoler er et utbredt fenomen i Vesten. Dette er godt dokumentert både i europeiske land, i USA og i Canada i løpet av de siste 20 årene (Mercer 1973, Skutnabb-Kangas 1981, Cummins 1984, Troyna &  Carrington 1990, Skrtic 1995, Ainscow & Haile-Giorgis 1999). På 1990 tallet er det dokumentert overrepresentasjon av  afroamerikanske elever og barn fra fattige familier i spesialklasser for barn med følelsesmessige forstyrrelser, atferdsforstyrrelser og  psykisk utviklingshemming (Foster 1990, Valdes m.fl. 1990, Education 1998). Både i Norge og i andre vestlige land dokumenterer  empirisk forskning at barn fra språklige og etniske minoriteter diagnostiseres med funksjonshemminger og lærevansker i skolen i et  større omfang enn deres andel av elevpopulasjonen skulle tilsi. På denne bakgrunn har jeg undersøkt hvordan den etniske relasjonen  mellom en norsk sakkyndig instans og minoritetselever virker inn på kategoriseringen av lærevansker blant minoritetselever. Kan selve  den sakkyndige utredningsprosessen være en medvirkende årsak til overrepresentasjonen av minoritetselever innenfor  spesialundervisning?