Svar

Artikkelen begynner med å takke de andre bidragsyterene til symposiet. Det argumenteres så for at offentlige intellektuelle kan bli lettere hørt når tilhørerne opplever at verden er i endring og er i villrede om hva som foregår, for da er de villige til å overveie om det sosiale kanskje kan forstås på andre måter enn de har gjort tidligere. Med referanse til Heideggers poeng om at å tenke når man står midt i en situasjon er noe annet enn å sette seg ned og være eftertenksom, argumenteres det også for at en intellektuell som velger å fylle kommentatrollen i mediene, simpelthen velger å være del av en annen diskurs enn en intellektuell som deltar i det vitenskapelige ordskiftet. Endelig gjøres poenget at politiske realister og poststrukturslister deler en maktrealisme de har fra Nietzsche, men at de skiller lag i sin forståelse av hva makt er.